Mel og gryn fra Elvegård

Mel og gryn fra Elvegård

Dette er en eldre artikkel som tidligere er trykket i papirutgaven av Folk og kirke

På Elvegård lempet bøndene kornsekker inn
fra stemmen og hentet mel og gryn i første
etasje. Mølla var den gjeveste i byen, bygd av
den allsidige Ludvig J. Seglem.

Møllestemmen står ennå. Du har kanskje
ikke lagt merke til den, men du går over
den når du går stien fra Elvegård-feltet og
østover mot Uradalsvatnet. Etter gammelt
ble den kalt Seglem-stemmen, etter han
som bygde den i 1860-årene, ikke så lenge
etter at Haugesund ble by.

VINDMØLLE
Historien om møllene i Haugesund begynte
på Hasseløy, der det i 1850 ble bygd
en vindmølle, også av en Seglem. Han het
Lauritz og var baker og landhandler. Mølla
ble senere flyttet til Havnaberg. Langs
Kvalaelva fantes der gårdskverner, men
Ludvig Seglem tenkte større. Han innløste
fallrettighetene som tilhørte oppsitterne
på Gard og Hauge, og så gikk han i gang.
Den nye mølla skulle avløse de gamle og
levere all slags gryn og mel. Det var en
veldig plan. Folk fra gardene omkring sto
for byggearbeidet. De måtte være både
murere, smeder og tømmermenn. Seglem
hadde sans for kvalitet og var ikke av veien
når det gjaldt det praktiske. Et treskeverk
han laget var noe enestående. Slik var det
også med mølla. Solid og traust. Planer
og beregninger ordnet han med selv. Bare
det beste var godt nok.

MÅTTE MALE GRATIS
Bøndene var ikke bare glade for prosjektet.
Den nye mølledammen tok mye av
vannet de brukte til sine kverner, og Seglem
fikk betale dyrt. Han måtte forplikte
seg til å male 300 tønner korn gratis for
de tidligere rettighetshaverne. Med en slik
avtale ble mølla mindre lønnsom.
Men Seglem var standhaftig og holdt på
sine planer. Han steinsatte elva både
ovenfor demningen og nedenfor.
Han hadde kjøpt en stor møllestein. Den
var så stor at det var så vidt folk og hester
klarte å få den fram til mølla. Alle trodde
den ville være for stor, men ikke Seglem.
Han hadde beregnet plassen, og steinen
var ikke for stor. Men han fikk aldri oppleve
at den kom på plass. Seglem døde akkurat
da møllebygningen sto under tak.
Svigersønnen fikk fullført verket. Demning
og maskiner ble satt i stand og mølla
kunne motta korn. Den store møllesteinen
fikk han hogd mindre og satt på plass.
Bøndene kunne komme med sitt korn og
hente sitt mel.
Det er denne tiden Henning Paulsen
skriver om i Boka «Hjemby og Omland»
(1919): «Her var slik en kjæk sjau og larm
av sutlende vatn og svivende hjul. Og
melet kom hvitt og fint ut gjennom nogen
tretuter, mens luften var søt av meldust.»
E-VERK STOPPET MØLLA
Så kom nye tider. Haugesund kommune
bygde elektrisitetsverk og stem i Eivindsvatnet
i 1907. Det satte stopp for mølla ved
Seglemstemmen, i alle fall til Haugesund
vokste fra det første elektrisitetsverket. Da
strømforsyningen begynte å komme fra
Etne i 1920, fikk mølla noen nye gode år.
Henning Paulsen skriver i 1919: «I aar har
det derfor været en ret livlig malesjau og
de omboende gaardbrukere har faat sin
avling formalet uten at sende kornet bort
pr. dampskib.»
Slik var mølla igjen mølle, like fram til
omtrent 1923. Da ble mølla bygd om til løe.
Slutten kom i 1958. Da ble den revet. Men
den dag i dag kan du se de solide fundamentene.
Rundt mølledammen er det
temmelig tilgrodd. Få kunne ane at det en
gang var en kunstig innsjø der, oppdemmet
for at lokale bønder skulle få malt sitt korn.
TEKST: KNUT MELAND

el669

el669

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *