Det var en tid da jeg ønsket at jeg kunne forsvinne i et rom fullt av mennesker. Hjertet mitt banket raskt bare ved tanken på å bli stilt et spørsmål. Jeg ba stille om at ingen skulle legge merke til meg. Mitt navn er Kripa, og jeg er fra Nepal. I mange år var jeg den stille jenta som aldri forlot komfortsonen sin.
Jeg husker at i hvert møte, enten det var sosialt eller arbeidsrelatert, ønsket jeg ofte at jeg bare kunne forsvinne. Jeg var konstant redd for at noen skulle peke på meg, stille meg et spørsmål og forvente at jeg skulle snakke. Innerst inne ønsket jeg ikke den oppmerksomheten. Alt jeg ville var å leve stille og ubemerket. Jeg husker tydelig hvordan jeg overbeviste meg selv om at jeg ikke kunne snakke ordentlig. Andre var bedre, mer selvsikre og mer dyktige. Frykten var så sterk at det noen ganger føltes lettere å trekke seg tilbake enn å prøve.
Å delta i ungdomsarbeidet i kirken kunne føles overveldende. Jeg var redd for å bli bedt om å dele tankene mine, be høyt eller snakke foran alle. Å reise seg under gudstjenesten eller fortelle om troen min offentlig føltes nesten umulig. Samtidig ble jeg inspirert av å se andre ungdommer i kirken snakke med selvtillit. Jeg ba om mot, begynte å delta i grupper og sa litt mer hver gang.
En personlig reise
Reisen min begynte å endre seg da jeg startet som praktikant i min utsendende organisasjon, Group of Helping Hands (Sahas) Nepal, som ble etablert i 1996. I løpet av denne tiden ble jeg introdusert til lederutvikling, rettighetsbasert tilnærming og mange andre viktige ferdigheter. Det som begynte som en læringsprosess, ble etter hvert et vendepunkt i livet mitt. Etter endt praksisperiode så organisasjonen potensialet mitt og oppfordret meg til å engasjere meg i flere muligheter. For første gang var det noen som så evner i meg som jeg selv aldri helt hadde sett.
Senere lærte jeg om Act Now-prosjektet, som fokuserer på ungdomsutveksling og Samvad-programmet. Gjennom organisasjonen min ble jeg involvert i disse programmene og reiste til Rolpa i Nepal for å lære mer om dem. Der begynte jeg å forstå den virkelige betydningen av Samvad. Det er ikke bare et program, men også et fellesskap og et trygt sted for tenåringsjenter der de kan uttrykke seg fritt og si sin mening. Jeg ble veldig inspirert av motet deres.

Med hjelp fra organisasjonen min organiserte jeg tre store programmer i Rolpa. Det første var en volleyballturnering på en lokal skole for å oppmuntre til ungdomsdeltakelse og samarbeid. Det andre var et bevisstgjøringsprogram om avfallshåndtering, der man lærte å sortere nedbrytbart og ikke-nedbrytbart avfall for å fremme miljøansvar. Det tredje programmet var en konferanse som samlet ungdom og representanter fra kommunen for å diskutere utfordringer i lokalsamfunnet og øke bevisstheten lokalt. Å være en del av disse programmene presset meg langt utenfor komfortsonen min.
store skritt med hjelp fra gud
I fjor fikk jeg også muligheten til å hjelpe norske deltakere som besøkte Nepal ved å oversette presentasjonene deres fra engelsk til nepali på tre skoler i Rolpa. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne oversette selvsikkert foran store folkemengder. Før jeg begynte å oversette, ba jeg til Gud. Jeg er veldig takknemlig for at Gud alltid lytter til bønnene mine og støtter meg. Etter hvert forsto jeg at selvtilliten min til å snakke hadde økt, og jeg ønsket å fortsette å utvikle den
Nå deltar jeg også i et ungdomsutvekslingsprogram i Norge – en stor prestasjon for noen som tidligere var for redd til å si noe høyt. Å møte mennesker fra forskjellige land har utfordret meg, men gradvis begynte jeg å snakke mer selvsikkert og holde presentasjoner om hjemlandet mitt, Nepal.
En venn fra Nepal spurte meg en gang om jeg virkelig var den samme Kripa som hun kjente før. Jeg følte meg stolt da hun la merke til forandringen min. Å snakke offentlig føltes en gang umulig. I dag er jeg på et helt annet sted. Ikke fordi jeg ikke lenger føler frykt, men fordi jeg valgte å gå utenfor komfortsonen min. Gjennom tro, tjeneste og nye muligheter oppdaget jeg sakte at stemmen jeg var redd for å bruke faktisk var en av mine største styrker. Dette er historien om hvordan jeg fant selvtilliten jeg aldri trodde jeg hadde.






